På torsdag skjedde det jeg har fryktet mest, jeg fikk en telefon om at Felix var påkjørt og død. Jeg hørte han mjaue utenfor vinduet mitt, også sa jeg at han fikk vente litte grann, og nå får jeg aldri se han igjen fordi jeg ikke kunne dra den feite raua mi opp av senga og slippe han inn.
Det hadde jo bare skjedd en annen dag sier alle. Nei, det er ikke sikkert at det hadde skjedd i det hele tatt dersom jeg hadde slipt han inn.
Hadde jeg skjønt litt av signalene jeg fikk så hadde han ikke vært ute. Da han gikk ut sa jeg til han, "kom snart igjen da vennen". Kanskje var det et varsel om at jeg ikke ville se han igjen?
Uansett så har jeg grått i tre dager og har vært hos mamma siden torsdag fordi jeg ikke orket å dra hjem.
I dag kom brevet fra Fønix om et møte jeg skulle vært på kl 10 i dag. Jeg som har voktet postkassen som en hauk i 2 år, og når endelig det brevet jeg venter på kommer, ja da er jeg ikke der for å kaste meg over det som et bytte. Uansett så kan jeg ikke akkurat klare å være en plass før jeg får beskjed om at jeg skal det. Jeg syns NAV går litt for langt hvis de mener at man også burde vært synsk.
Hadde jeg vært det så hadde jeg jo aldri havnet på NAV. Jeg ville jo ha søkt på andre jobber før finanskrisen slik at jeg hadde vært i jobb nå.
Ja,ja....Felix R.I.P Mamma savner deg fryktelig, men får håpe du hopper og spretter rundt på den andre siden nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar