tirsdag 17. januar 2012

Får ikke til å legge ut bilder via mobil

Jeg trodde liksom at jeg var litt teknisk anlagt, men skjønner jo at datatidsalderen har innhentet meg. Jeg tenkte jeg skulle legge ut bilder via telefonen,siden jeg har veldig bra kamera på den, men tror du jeg får det til da?

Nei, jeg klarer å publisere et innlegg, dvs så fort innlegget inneholder tekst eller bilder så får jeg feilmelding 404 not found. Det er jo bare tull siden det går veldig fint når jeg ikke putter inn noe. Det er altså tekst og bilde delen som er problemet her. Har prøvd å sjekke alle mulige innstillinger både på pc blogger, picasa og telefon blogger (blogger-droid).


Nå er det vel igrunn ikke noen som gidder å følge med på en tom blogg, så jeg skulle da gjerne hatt noe vettugt innhold. Vel om det er vettugt er jo så, men iallefall innhold.

mandag 16. januar 2012

SVÆÆÆÆRE FØTTER :((((

Vel, nå har jeg trålet nettet opp og ned og i mente for å finne sko. Joda, jeg har sko, men som jente så er det vel litt obligatorisk å ha skodilla. Jeg har aldri hatt dette, men etter at jeg i høst var så heldig å få kjøpt 2 par støveletter med høye hæler, sandaler, ballerinasko og skoletter så fikk jeg nok litt dilla. Jeg er rimelig lei av å gå i herrsko. Jeg er jo ikke MANN for svarte.

Leita litt på nettet nå, og fikk ikke så mange svar, men utrolig mange som har spurt på bl.a SOL om akkurat det samme. På nevnte nettside så lå det også et og annet svar innimellom, et av dem henviste til et smug i Oslos trange bakgater. Så fordi vi har store føtter så skal vi liksom henvises til det skumleste strøket? HALLO!!!!. Jeg hadde i allefall ikke turt å gå dit for å kjøpe sko. Det er liksom ikke slik at fordi man er uheldig med størrelsen på føttene så kan man både judo og karate også. Skal man liksom risikere livet da for å få et par sko. Det er jo ikke bare det at skoene finnes i Oslos smug, men de er svinaktig dyre også. Koster liksom fra 1300 og oppover. Jeg jobber i matbutikk og går på AAP ved siden av, så jeg har jo ikke akkurat masse penger da. Tror ikke det er så stor sammenheng mellom størrelsen på føttene og lommeboka. Muligens tvert om siden vi blir tvunget til å sulte et halvt år for å få to par sko.

En skoshoppingtur til Oslo kan fort komme på 5-10 000 kr. Man må jo parkere, evt ta tog og t-bane, man må ha litt mat, og er man først i Oslo på tur så blir det jo gjerne noen nye klær også siden de har bedre utvalg av store klær også. Så man må liksom velge mellom et luksuscruise i Karibien, eller en tur til Oslo.

Jeg har som sagt funnet sko i høst hos bl.a La redoute og Ellos. Prøvde å ringe kundeservice på La redoute for å høre om og når de får nyheter i de store størrelsene. Damen jeg snakket med var rett og slett ufyslig. Jeg forklarte pent at jeg hadde kjøpt sko i størrelse 44 hos dem tidligere, og spurte så om de fikk fler. Damen svarte på noe helt annet, hun sa at de hadde masse nye klær. Ja, svarte jeg, men jeg spurte om sko i størrelse 44 da. DA ble hun drittsur og svarte i en kjempeufyslig tone: SVARET ER NEI!!!!.

Hun hadde ikke engang sjekket det, hun bare gadd ikke å finne det ut. Så slang hun faktisk på røret før jeg fikk sagt noenting. Det går jo ikke an å behandle kunder på den måten. Ikke bare tok det en halv evighet å komme fram på telefonen, men man blir altså behandlet som dritt.

Skjønner ikke at de kan ha folk ansatt som behandler kunder slik. Hadde jeg svart slik i kassa på Rimi så hadde jo aldri kunden kommet igjen, og jeg ville jo helt sikkert fått fyken.

Lurer liksom på hvor man skal henvende seg for å klage på dårlig service? Det er jo greit for de som handler på Rimi, de kan jo velge å be om å snakke med sjefen og klage til han, de kan kjefte på den som sitter i kassa eller de kan rett og slett bare begynne å handle et annet sted.

Jeg har ikke opplevd å bli kjeftet på i kassa altså, noen blir litt oppgitte når vi ikke har mer igjen av steika som er på tilbud samme dagen som tilbudet starter, og det er jo greit, men da svarer jeg jo bare at det er dumt og beklager så mange ganger jeg kan. Da blir dem som regel blide og sier at det jo ikke er min feil. De kommer jo også igjen. Jeg forsøker selvsagt også å finne ut når vi får varen inn igjen, og tilbyr gjerne å reservere en til kunden. Da blir de så blide at de nesten detter av bena. Da hadde det kanskje vært greit med store føtter...hehe

Jeg blir oppgitt av ekspeditører i skoforretninger. Jeg har jo forsøkt å få sko i alle mine 35 år. Det var jo selvsagt etter at jeg bikket over 41 at problemene startet for alvor. Jeg husker jeg som 10-12 åring ble jaget ned i barneavdelingen for å kjøpe tøfler. Jeg hadde jo selvsagt gått i dameavdelingen ettersom jeg faktisk forsto at jeg ikke ville finne min størrelse i barneavdelingen. Da jeg kom ned i barneavdelingen og spurte om størrelse 41 i tøfler så ble jeg jo selvsagt sendt opp igjen, men da sa jeg til damen at jeg hadde blitt jaget ned. Da ble hun faktisk med meg opp og fant det jeg skulle ha.

En annen gang var jeg og mamma i Larvik for å kjøpe joggesko. Dette var ikke lett siden joggesko absolutt ikke er noe som passer på mine føtter. Etter å ha prøvd minst 1000 par så sa damen trøstende " du vokser det nok av deg" . Stakkars hun tenkte seg nok ikke riktig om ettersom jeg kan erindre at jeg allerede var 170 høy og brukte størrelse 41 i sko og var rundt 11-12 år. Vi takket damen pent for hjelpen og holdt på å le oss i hjel da vi kom ut på gaten. Dvs jeg hadde tårer i øynene ettersom jeg faktisk ikke hadde fått sko, men lo da mamma forklarte meg hva damen egentlig hadde sagt.

I fjor var jeg i en skobutikk og spurte etter store damesko. Med store damesko så mener jeg selvsagt fra den størrelsen vanlige damesko slutter på og oppover til 46. Jada sier damen, vi har store sko her, og viste meg en hylle. På plakaten over hyllen sto det med store bokstaver størrelse 42. Jeg henvendte meg til damen igjen og spurte om dette var den eneste hyllen med store damesko og forklarte at jeg skulle hatt 44. Jammen disse er veldig store sa hun og ville ha meg til å prøve noen som så ut som jeg prøvde å tre på meg skoen til Askepott.

Jeg prøvde pent å forklare henne at de nok var hele TO NUMMER FOR SMÅ!!! Hun ville sikkert aldri tilbudt noen som kommer og ber om størrelse 39 en sko i størrelse 37, for da ville hun jo ment at denne var for liten, men når man ber om store størrelser, ja da er det visst plutselig greit å tilby sko som er for små og påstå at de er STOOOORE.

Javel, så er jeg kanskje et misfoster på 35 med størrelse 44 i sko, størrelse 46 i bukser og størrelse 44 i overdeler og størrelse 85 AA i BH og 180 høy. Ingenting velproposjonert med denne kroppen altså. Det er jo mange som misunner meg høyden da, når de står med stol under bena for å nå opp til øverste hylle i kjøkkenskapet, mens jeg bare kan ta ut det jeg skal ha som om det var nederste hylle. De vet selvsagt ikke at jeg sliter for å få lange nok bukser til de lange modellbena mine som minner mer om tømmerstokker enn om Barbie. Det er ikke bare det at bukser i størrelse 44-46 gjerne er veeeeldig vide i livet, de er utrolig rare i fasongen, og har alltid ben som slutter sånn ca ved knærne mine.

BH i butikker med store størrelser begynner gjerne på C cup. Man skal altså ha utrolig korte ben, og ha enorme pupper. Jeg har jo nærmest ikke eksisterende pupper, dvs. de er større nå enn de har vært siden jeg har blitt ganske tykk. Jeg er nå en kjempe med stor rumpe, bittesmå pupper og laaange ben med svææære føtter. Et skikkelig misfoster med andre ord. Hadde sikkert fått jobb på sirkus i gamle dager.

Har hatt problemer med å skaffe meg jobb også pga størrelsen min. Ja, det er vel ingen som har sagt det sånn direkte, men når de velger ei lita blond snelle på 19 med lange øyevipper og pent tryne og null hjerne istedet så skjønner jeg jo det da.

Mulig jeg ville gjort det selv også.Er jo lettere å velge noe som er pent å se på. Bare legg merke til butikkdamene rundt om. Hvor mange av dem er store og tykke? Jeg var bare utrolig overrasket over at jeg faktisk fikk jobben på Rimi. Tror det har noe med at hun ville ha noen som hadde riktig utdannelse, og ikke nødvendigvis var pene og unge siden hun som var sjef der da mente at ungdommer ofte er borte fra jobb hvis de ikke får fri. Jeg passet jo inn da, siden jeg ikke hadde mange års erfaring, men hadde vært i butikk likevel og har gått handelsskole og salg og service kurs. Jeg fortalte henne også hvilke holdninger jeg har til service, og gav henne eksempler på hvordan jeg ikke ville det skulle være.

Jeg fortalte henne støvsuger episoden. Vet ikke om jeg har skrevet om det her tidligere, men den historien begynte med en tilbudsavis fra Lefdal. Det var januar salg, og de åpnet kl 9.00. Jeg var utenfor butikken rundt 8.45, så jeg var altså der da de åpnet. Da jeg kom inn i butikken så kom jeg først forbi HIFI avdelingen der det satt en kar i en sofa og så på tv, to andre var opptatt av å sprenge noen høyttalere, da jeg kom til dataavdelingen sto det en fyr og surfet på nettet. Da jeg endelig kom til den støvsuger avdelingen så var det kun en annen kunde der som også skulle ha støvsuger. Denne kunden fikk hjelp av en veldig hjelpsom ekspeditør. Det var flere modeller av den støvsugeren jeg skulle ha, og jeg husket ikke nummeret, så jeg gikk bort til kassa. Der sto det en ung jente og tygde tyggis med hele fjeset og blåste digre bobler mens hun knatret sms meldinger med ekspressfart. Da jeg kom bort til kassen så tok det lang tid før hun gadd å kikke opp. Da hun endelig hadde tid til det så smalt det, i tyggisen altså. Jeg spurte om hun visste hvilken av de støvsugerene fra Miele som var på tilbud.

"Hakke peiling" svarte tyggigummimonsteret, mens hun sjekket en melding på telefonen. Jamen, da kan du kanskje sjekke i avisa da sa jeg, den står i midten. Joda, hun fant omsider fram en avis og begynte å bla. Jeg prøvde uttallige forsøk på å få tyggegummimonsteret til å forstå at det var bare å putte fingeren midt i og bla opp. Neida, hun fortsatte å bla. Hun bladde forbi siden sikkert 3 ganger før hun endelig klarte å finne midten av avisen. (Der den er stiftet) Hun kikket og kikket. Jeg pekte, men hun fortsatte å lete. Så tilslutt fant hun den.

Nå husker jeg ikke akkurat prisen, men la oss si den kostet 1700 på tilbud da, og dette sto ved siden av bilde av den med krigstyper i avisa. Da hun endelig fant den sa hun, ja det er den til 3999. Joda, men den koster jo ikke det nå sa jeg. joda, det står her sa hun og pekte på skjermen sin som bare hun kunne se. Javel sa jeg og kikket på serienummeret og gikk for å finne riktig støvsuger. Den andre kunden fikk aldri bestemt seg, så jeg tok med meg esken. Dvs, jeg hadde drevet og hjulpet noen å flytte, og hadde innmari vondt i ryggen, så jeg skjøv den bortover med benet. Tyggegummimonsteret hadde nå endelig lagt mobilen til siden og sto og blåste bobler og kikket på meg som slet med å få støvsugeren bort til kassen. Da jeg endelig kom bort til kassen ba hun meg om å løfte den opp. Jeg slet jo selvsagt med dette også, men fikk den omsider opp på disken.

Det blir 3999 sa hun. Hva for noe!!!! sa jeg. Hun gjentok, det blir 3999 kr. Jamen den koster jo 1699 på tilbud sa jeg. Nei, det står 3999 kr her sa hun. Jeg tok avisen som fremdeles lå oppslått på siden med støvsugeren og viste henne. Hun forsto fortsatt ikke at det kunne være samme støvsugeren og jeg måtte forklare henne dette med teskjeer. Tilslutt så gikk hun med på at det var riktig pris. Jeg løftet støvsugeren ned fra disken igjen og satte den på gulvet og skjøv den bortover gulvet. I øyekroken så jeg tyggegummivesenet kikke etter meg. Hun lurte nok på om jeg klarte å få den ned trappa.

Er det mulig å få så dårlig service??!!!

Det er dette jeg mener med blondiner på 19 som er pene og se på, men som ikke har hjerne.

Jeg har ikke handlet på den butikken etterpå, og har fortalt historien både på salg og service kurs og på intervju, klubben og stempelforumet. Dette er ganske mange mennesker. Hvis de jeg har fortalt det til forteller dette til sine venner, og alle disse lar være å handle i denne butikken, ja da kan jo butikken legge ned.

Mulig denne historien faktisk skaffet meg jobb, siden det er et skrekkeksempel på dårlig service. Historien ble faktisk brukt av læreren på salg og service kurset på et annet kurs hun hadde i markedsføring. Så det er en viden kjent historie. Butikken ble jo også nevnt med navn, noe jeg har valgt å ikke gjøre her siden jeg ikke vil henge ut kjeden. Det er sikkert mange hyggelige og hjelpsomme ekspeditører i denne kjeden også, men altså ikke i akkurat denne butikken.

Jeg har handlet ganske mye hos en annen kjede hvor jeg har fått god service. Det er særlig en utenlandsk selger som er kjempekoselig og utrolig hjelpsom. Hvis jeg er i den butikken og skal ha noe i hans avdeling så venter jeg gjerne til han er ledig siden han yter så god service.

Jeg vil jo gjerne være denne kassadama som folk velger å gå til fordi jeg yter god service. Nå er det jo faktisk ingen av mine kolleger som yter dårlig service, og alle er veldig hyggelige mot kundene (og kolleger). Jeg er jo også ofte alene i kassa og kundene kan derfor ikke velge en annen kassadame/mann, men siden de velger å komme igjen og som oftest er veldig blide når de går så regner jeg med at de er fornøyde. Tror ikke det er mange som ikke ville gått til butikken som ligger nesten vegg i vegg istedet hvis de var misfornøyde.

Det er ganske mange matbutikker innenfor et lite område, så kundene kan jo bare velge å gå et annet sted uten å måtte kjøre til en annen kant av byen. Nettopp pga denne store konkurransen så er det ekstra viktig å yte god service. Eller ikke engang god service, men eksepsjonelt god service. Målet er å være best på dette.

Nå har ikke jeg jobbet så lenge i butikken, men jeg tar dette veldig alvorlig, og en dag i begynnelsen så skulle jeg på pause, men på veien mot pauserommet så så jeg en kar som sto og lurte veldig. Jeg spurte derfor om han trengte hjelp. Han var usikker på hva kona hadde ment, og sto og funderte. Mannen var utenlandsk, og ikke av de beste til å snakke norsk, men jeg forsto tilslutt hva han mente etter å ha stilt han en del spørsmål. (Slik jeg hadde lært på kurset) Det viste seg at vi ikke hadde flere igjen av akkurat den tingen han skulle ha, dette fikk jeg greie på etter at jeg ikke kunne finne den i hyllen, og derfor spurte en av mine kolleger som holdt på å fylle opp hyller og derfor hadde gangske god oversikt over lageret. Mannen takket og bukket og skrapet. Etter dette er han så blid som en sol når han kommer til kassa, og møter jeg han på gulvet og spør om han trenger hjelp så smiler han så det nesten går rundt.

At jeg ikke fikk tatt hele pausen min den dagen pga at jeg hjalp han er helt greit, for han handler mye, og det har kommet veldig mange nye utenlandske kunder. (Kanskje hans venner?) Dette handler jo selvsagt ikke om at de er utenlandske da, men språkproblemer gjør det ofte enda mer utfordrende å hjelpe en kunde. De er ofte ikke gode til å forklare hva de skal bruke det de leter etter til heller fordi de rett og slett ikke kan mange nok synonymer. Det er jo selvsagt mye lettere å hjelpe Fru Hansen som spør etter røkt pinnekjøtt enn han som står å sier han skal "bakke" og gjøre en merkelig bevegelse, og det viser seg at han leter etter bakepapir. Det er også en utfordring å da forklare den kunden at det finnes en type som er ark og en som er i metervis. Når kunden faktisk ikke forstår ordet metervis så må man ty til armer og ben. Kunden forsto tilslutt at den ene var til å klippe selv og var veldig blid for å ha fått hjelp.

Jeg tror det må være veldig uvanlig at noen spør om du trenger hjelp i en matbutikk, for veldig mange blir først veldig forvirret og så veldig glad for å bli spurt siden de faktisk var i ferd med å gå i en annen butikk fordi de ikke fant det de ville ha. (det er ikke så veldig vanskelig å finne fram på Rimi siden alle Rimibutikker er likt oppbygd, og man også har appen Rimipluss som gjør at man kan legge inn en handleliste hjemme, og bare plukke varene etter hvor de står på listen siden den lagrer seg etter plassering i butikk. Jeg har brukt denne selv, og det er utrolig bra verktøy for å finne fram dersom man ikke er kjent i butikken. Uansett om du handler i Kristiansand eller i Ballangen så skal man klare å finne fram uten å fly rundt som ei hugææern høne. Tror egentlig de fleste matvarekjedene er bygd slik. Det er uansett ganske lett å finne fram siden den jeg jobber i er veldig ryddig og oversiktlig siden lokalene er forholdsvis nye.

Vel, mine svææære føtter tiltross, jeg har da iallefall ben med føtter som virker, noe jeg har blitt veldig klar over etter å ha sett på tøffingene til Lars Monsen i serien "Uten grenser". Der er det jo både halte som leder blinde og omvendt.